Tilpasning

Norwegian and English version:

Norwegian
Mange ganger har tanken streifet meg. "Hva kan vi greie å tilpasse oss til?"

Det er jo en kjennsgjerning at vi ikke lever i hermetisk lukkede samfunn. Vi lever hele tiden under påvirkning, og langsomt tilpasser vi oss endringer og ting som skjer rundt oss. Vi innfinner oss med at vi kanskje tenkte mye, men at ting ikke ble som vi hadde tenkt likevel. Men når tankene om store forandringer trenger på, virker de skremmende.

Når jeg tenker et år tilbake i tid var noen av de ordene som opptok mest hjernekapasitet ord som tilpasning, startvansker og barrierer.
Tankene surret og sjelen fikk liksom ikke fred.

Til tross for at jeg elsker naturen og liker å bestige fjell og topper, føltes disse toppene overdrevent høye og ugjestmilde.
Jeg snur på hodet, ser tilbake og kjenner på mestringsfølelsen. Følelsen av å ha lyktes. Det er godt. Vi bestiger fremdeles topper!

Jeg, vi, hele familien, har taklet omveltningene utrolig bra.
Vi rykket opp en del røtter, men var nøye med å la mange stå igjen. Det er tross alt lettere å få blomsterbedet til å se vakkert ut når det er igjen noen løker og røtter til en ny vår.

Dagen opprant, vi sto forventningsfulle på Værnes og lurte på hva som ville møte oss i andre enden.
Da vi entret leiligheten vår, tenkte jeg i mitt stille sinn: "Huff, hvordan skal vi greie å gjøre dette til et hjem?"
På veggene henger "kunst" trykket i utallige opplag. Ikke er det særlig vakkert heller. I vinduene er det persienner - ingen gardiner. Det tillates ingen spikerhull, ingen skruehull, ingen tapemerker eller lignende på veggene. Gulvet er teppelagt, og det føltes direkte ubehagelig under føttene.
I dag er denne upersonlige leiligheten hjemmet mitt. Stedet der jeg slapper av, der jeg har familien min og ting jeg er glad i. Det er godt å komme hjem hit. Huset i Norge omtales som "Hjem-hjem", vi er alle enige om at "hjem" er her, "hjem" er nå.

For et år siden var et år lenge. Nå er det snart over. Og hadde noen kommet og sagt at vi får være to år til, hadde jeg ikke trengt betekningstid et sekund. JA! Så klart!
Bare sørg for at vi får litt besøk av venner og familie fra Norge også. Vi ønsker ikke at de flotte røttene vi har plantet der skal dø.

I løpet av et år har vi fått stelt blomsterbedet her godt også. Røttene gror dype, det mange blomster i ulike farger, vakre blomster som vi vil ha med oss hjem i hjertene våre. Gjett om vi kommer til å savne dem!

English
Many times this thought has crossed my mind. "What can we manage to adapt to?"

It is a fact that we do not live in hermetically sealed societies. We live constantly under influence, and slowly we adjust to the changes and to things that are happening around us. We accept that things were not as we thought it to be. But still the thoughts about the big changes seem scary.

When I think a year back in time, some of the words that filled my brain were words like adaptation, initial difficulties and barriers.
Mind and soul were occupied as if no peace.

Even though I love nature and like to climb mountains and peaks, these peaks seemed excessively high and inhospitable.
I turn my head, look backward and the feeling of mastery shows up. The feeling of having succeeded. It's good. We still climb mountains and peaks!

I, we, the family, dealt with changes, and we did good.
We pulled up some roots, but was careful to leave many behind. After all it's easier to get flower bed to look beautiful when it's left some bulbs and roots behind for another spring.

The day arrived, we were excited at Værnes airport and wondered what would meet us at the other end of our trip.
When we entered our apartment, I thought: "How can we manage to make this a home?"
On the walls there were "arts" printed in numerous editions. It's not even particularly beautiful. In the windowsells there are the blinds - no curtains. The hosts allowed no nail holes, no screw holes, no tape marks and so on on the walls. The floor is carpeted, and in the beginning it felt uncomfortable under my feet.
Today, this impersonal apartment has become my home. The place where I relax, where I have my family and were I'm happy. It is good to come home. Our house in Norway is referred to as "home-home", we all agree that "home" is here, "home" is now.

A year ago, one year sounded as a long time. Now it's almost over. And if someone told med that we could stay here for two more years, I would leave no doubt. YES! Of course we want to stay!
Just make sure we will have some of our friends and family coming over from Norway (France and Madagascar too). We don't want the great roots we planted there to die.

Within a year we have grown flowers here too. The roots grow deep, there are many flowers in various colors, beautiful flowers that we will carry in our hearts. We will miss them all!