Sunday, April 18, 2010

Most accidents happen at home.

Yesterday night I was standing on our bed trying to fix the blanket and cover I was changeing. Suddenly I slid at the edge of the matress. The pain that drove trough my foot was almost unbearable. For the next couple of hours I was trembleing with pain. And I couldn't sleep at night.
Well, this morning I ended up going to the ER. I spent almost 5 hours there. Luckily nothing is broken. But it's a spring/sprain and they gave me one of these big, black velcroed boot and cruches. It's going to take 3-6 weeks to heal.

When I was sitting on my bed at the hospital, the kids were playing at the balcony right outside my window. They came by every now and then to check out how thing was going.
And Elisabet asks trough the closed window: "Skal du bruke parykker?"
Let me translate a little. In Norwegian cruches are called "krykker" and wigs are called "parykker". She couldn't tell the two words apart so she said: "Are you going to use wigs?"
I could nothing but laugh, she was so cute.

2 comments:

  1. Hehehe. Unger misforstår mye og de setter ting sammen til de mest utrolige ting. Her for en stund siden var Tora (min 2 3/4-åring) på legevakten og skrek noe helt utrolig da legen skulle undersøke halsen hennes. I bilen fortalte hun oss at legen ba henne legge seg på en bæsj. Og det var for mye for vår sarte skapning. Det han hadde sagt var at hun måtte legge seg på tvers :)

    Tusen takk for at du var innom bloggen min.

    Du har forresten en veldig fin blogg selv.

    Lykke til med parykkene.

    ReplyDelete
  2. He-he, så herlig en historie, Andreas!
    ja, unger misforstår mye rart.
    Selv takk for "besøk".
    Nå tar jeg meg en runde med parykkene og håper på å få masse oppmerksomhet ;-)

    ReplyDelete